Gå til hovedmeny Gå til hovedinnhold

Trollsk stemning nedover vestsiden av Kvitefjell. Trollsk stemning nedover vestsiden av Kvitefjell. Foto: Bjørn Moholdt ( Reiser & ferie )

Farsotten Kvitfjell

Det var ikke meningen at skibakkene på Kvitfjell skulle leve videre etter OL på Lillehammer.

Følg Reiser & ferie på FACEBOOK

Når nettene blir lange og kulda setter inn er det godt å spenne på seg skiene og kastet seg utfor de bratte bakkene i Kvitfjell.
Idet sola stiger opp over fjellene i øst har gjengen med alpinister under meg vært i gang i et par timer allerede. Sprengkulda har lenge holdt de fleste innendørs, men den skyfrie himmelen, det kritthvite, tynne laget av florlett nysnø, og det forrædersk varme lyset fra den stigende ildkulen, har lokket forbausende mange ut på den knirkende snøen.
Nede på Lågen ligger disen som en lokk av gjennomsiktig silke, og lufta står helt stille. Selv ikke helt i toppen av de høyeste grantrærne er det bevegelse å se. Det hele er som hentet ut av den klassiske norgesreklamen... Scenen mangler bare at et par staute fordums skikjemper glir forbi, videre inn i vintereventyret.

Milliardindustri

De olympiske lekene på Lillehammer gjorde omverdenen oppmerksom Kvitfjell. Ingen av de eksisterende alpinanleggene i omegnen hadde de ekstreme egenskapene som Den internasjonale olympiske komiteen (IOC) satte som krav til øvelsene i Super G og utfor.
Passernåla ble festet på Lillehammer. Så tegnet man en sirkel rundt, med en ytre begrensning på 60 kilometer. Lengre unna kunne ikke anlegget befinne seg for at lekene skulle være så kompakte som arrangøren hadde forespeilet IOC.
Så enkelt, og likevel så komplisert. For Kvitfjell var et fullstendig ubeskrevet blad, kun et uryddig fjellområde i Gudbrandsdalen med god fallhøyde, skarp helningsgrad og innen rimelig rekkevidde fra Lillehammer. Ut over det forelå det ingen andre utbyggingsplaner for Kvitfjell.
Det var heller ikke meningen at fjellet skulle ha et liv etter OL, men lite visste man om farsotten som skulle vederfare landet. Norske stjernealpinister hadde riktignok dratt i gang en fornyet interesse for alpint, men de norske skianleggene var sammenlignet med Mellom-Europa temmelig puslete. Med Lillehammer-OL og de norske alpinstjernenes suksess i bakken fikk norske skianlegg en drahjelp som siden har skapt et forretningseventyr av industrielle dimensjoner. Siden midten av 1990-tallet har veksten vært konstant, ja man kan nesten snakke om en revolusjon.
I Norge er alpint nå en aktivitet som omsetter for flerfoldige milliarder.
Likevel, etter OL forsvant Kvitfjell ut av radaren, inntil investorene godt hjulpet av profilerte størrelser som eks-alpinisten Ole Christian Furuseth begynte å bygge ut fjellet. Flere heiser og traseer ga i tillegg støtet til en omfattende hytteutbygging. Da eiendomsinvestoren Einar Nagell-Erichsen bygget et eventyrslott av et hotell midt i OL-løypa var det som å sette kronen på verket.
Så enkelt var det dog ikke.

Ingenting er som å varme seg rundt peisbålet.Ingenting er som å varme seg rundt peisbålet. Foto: Mona Nordøy

Eventyrhotellet

GudbrandsGard Hotell er som et slott hentet fra eventyrene. Visjonen var å skape en kongsgård, og gi gjestene en eventyrlig ramme rundt skiopplevelsen. Investeringen kostet flesk, og Nagell-Erichsen var mer forut for sin tid enn økonomisk forutseende. Selv om hotellet bak den tilårskomne fasaden har alt som moderne hotelldrift krever trengte det mennesker. Mange nok mennesker til at hotellet skulle være levedyktig.
Det var det ikke, og i 2004 kastet Nagell-Erichsen inn håndkleet. Den amerikanske eiendomsutvikleren med norske aner, Bjørn Erik Borgen, overtok, en overtakelse som må sies å ha vært en lykke for Kvitfjell. Senere har partnerne Kenneth Grant og eks-alpinisten Lasse Hamre kommet til i arbeidet med å utvikle Kvitfjell.
– Borgen handlet nok mest med hjertet, mener administrerende direktør Ane Johnsen, som selv forlot en trygg tilværelse på et femstjerners hotell i Tyskland for å være med i det høyst usikre foretaket det er å utvikle et «eventyrhotell» omtrent fra bunnen av.
Med Asbjørnsen & Moes samlede verker på hvert rom, en utpreget bondeestetikk i fargevalg, uniformer og interiør smører hotellet tykt på, og gjestene ser ut til å elske det de forbinder med det rotekte norske. Også utlendinger får bekreftet sitt bilde av et Norge der tusser og troll holder til, og romsligheten rår.
Johnsen og staben har fått arbeidsro til å bygge opp hotellet til å bli det midtpunktet Kvitfjell dreier rundt. Det burde alle være glade for, ikke minst Kvitfjell-entusiastene som elsker de bratte løypene som ruver over hotellet.

Full fart

For til syvende og sist handler Kvitfjell om fjellet selv, om 29 kilometer med løyper fordelt på 25 bakker, 11 heiser og en høydeforskjell på 854 meter. Om de bratteste nedfartene i landet, og et turløypenett som til sammen utgjør nærmere 700 kilometer.
– En viktig suksessfaktor har vært alpinanlegget. Hotellfasilitetene er selvsagt viktige, men folk kommer hit for å stå på ski eller gå langrenn. Da må vi kunne måle oss mot de beste, mener Johnsen.
Kvitfjell har bakker for enhver smak, men retter seg særlig mot skarpkjøreren. Olympiabakken er enhver carvingkjørers drøm, og starter du fra toppen er den på nesten 3,5 kilometer. Du skal ha sterke bein for å stå distansen uten stopp.
Særlig merker jeg det i den bitende kulden, på vei ned det bratte henget over GudbrandsGard. Skiene hogger seg fast i kunstsnøen, og jeg klarer så vidt å gjenvinne balansen i den siste svingen før jeg styrter nedover fjellsiden. Adrenalinet farer gjennom kroppen, og pulsen dunker som en liten hammer mot øret. Jeg mister kontrollen et øyeblikk, og skogen nedenfor kommer faretruende raskt mot meg.
Så åpner traseen seg og GudbrandsGard ligger der som en himling med rimet veggpanel og varmt lys i vinduene. Det er en tid for alt, og akkurat nå frister en varm toddy mer enn det siste strekket ned Olympiabakken.

ABONNER PÅ REISER & FERIE


Skriv ut artikkel Del Del på Facebook Del på MySpace Del på Twitter Del på Nettby