
Farsotten Kvitfjell
Det var ikke meningen at skibakkene på Kvitfjell skulle leve videre etter OL på Lillehammer.
Følg Reiser & ferie på FACEBOOK
Når nettene blir lange og kulda setter inn er det godt å spenne på seg skiene
og kastet seg utfor de bratte bakkene i Kvitfjell.
Idet sola stiger opp over fjellene i øst har gjengen med alpinister under meg
vært i gang i et par timer allerede. Sprengkulda har lenge holdt de fleste
innendørs, men den skyfrie himmelen, det kritthvite, tynne laget av florlett
nysnø, og det forrædersk varme lyset fra den stigende ildkulen, har lokket
forbausende mange ut på den knirkende snøen.
Nede på Lågen ligger disen som en lokk av gjennomsiktig silke, og lufta står
helt stille. Selv ikke helt i toppen av de høyeste grantrærne er det
bevegelse å se. Det hele er som hentet ut av den klassiske norgesreklamen...
Scenen mangler bare at et par staute fordums skikjemper glir forbi, videre
inn i vintereventyret.
Milliardindustri
De olympiske lekene på Lillehammer gjorde omverdenen oppmerksom Kvitfjell.
Ingen av de eksisterende alpinanleggene i omegnen hadde de ekstreme
egenskapene som Den internasjonale olympiske komiteen (IOC) satte som krav
til øvelsene i Super G og utfor.
Passernåla ble festet på Lillehammer. Så tegnet man en sirkel rundt, med en
ytre begrensning på 60 kilometer. Lengre unna kunne ikke anlegget befinne
seg for at lekene skulle være så kompakte som arrangøren hadde forespeilet
IOC.
Så enkelt, og likevel så komplisert. For Kvitfjell var et fullstendig
ubeskrevet blad, kun et uryddig fjellområde i Gudbrandsdalen med god
fallhøyde, skarp helningsgrad og innen rimelig rekkevidde fra Lillehammer.
Ut over det forelå det ingen andre utbyggingsplaner for Kvitfjell.
Det var heller ikke meningen at fjellet skulle ha et liv etter OL, men lite
visste man om farsotten som skulle vederfare landet. Norske
stjernealpinister hadde riktignok dratt i gang en fornyet interesse for
alpint, men de norske skianleggene var sammenlignet med Mellom-Europa
temmelig puslete. Med Lillehammer-OL og de norske alpinstjernenes suksess i
bakken fikk norske skianlegg en drahjelp som siden har skapt et
forretningseventyr av industrielle dimensjoner. Siden midten av 1990-tallet
har veksten vært konstant, ja man kan nesten snakke om en revolusjon.
I Norge er alpint nå en aktivitet som omsetter for flerfoldige milliarder.
Likevel, etter OL forsvant Kvitfjell ut av radaren, inntil investorene godt
hjulpet av profilerte størrelser som eks-alpinisten Ole Christian Furuseth
begynte å bygge ut fjellet. Flere heiser og traseer ga i tillegg støtet til
en omfattende hytteutbygging. Da eiendomsinvestoren Einar Nagell-Erichsen
bygget et eventyrslott av et hotell midt i OL-løypa var det som å sette
kronen på verket.
Så enkelt var det dog ikke.

Eventyrhotellet
GudbrandsGard Hotell er som et slott hentet fra eventyrene. Visjonen var å
skape en kongsgård, og gi gjestene en eventyrlig ramme rundt skiopplevelsen.
Investeringen kostet flesk, og Nagell-Erichsen var mer forut for sin tid enn
økonomisk forutseende. Selv om hotellet bak den tilårskomne fasaden har alt
som moderne hotelldrift krever trengte det mennesker. Mange nok mennesker
til at hotellet skulle være levedyktig.
Det var det ikke, og i 2004 kastet Nagell-Erichsen inn håndkleet. Den
amerikanske eiendomsutvikleren med norske aner, Bjørn Erik Borgen, overtok,
en overtakelse som må sies å ha vært en lykke for Kvitfjell. Senere har
partnerne Kenneth Grant og eks-alpinisten Lasse Hamre kommet til i arbeidet
med å utvikle Kvitfjell.
– Borgen handlet nok mest med hjertet, mener administrerende direktør Ane
Johnsen, som selv forlot en trygg tilværelse på et femstjerners hotell i
Tyskland for å være med i det høyst usikre foretaket det er å utvikle et
«eventyrhotell» omtrent fra bunnen av.
Med Asbjørnsen & Moes samlede verker på hvert rom, en utpreget
bondeestetikk i fargevalg, uniformer og interiør smører hotellet tykt på, og
gjestene ser ut til å elske det de forbinder med det rotekte norske. Også
utlendinger får bekreftet sitt bilde av et Norge der tusser og troll holder
til, og romsligheten rår.
Johnsen og staben har fått arbeidsro til å bygge opp hotellet til å bli det
midtpunktet Kvitfjell dreier rundt. Det burde alle være glade for, ikke
minst Kvitfjell-entusiastene som elsker de bratte løypene som ruver over
hotellet.
Full fart
For til syvende og sist handler Kvitfjell om fjellet selv, om 29 kilometer med
løyper fordelt på 25 bakker, 11 heiser og en høydeforskjell på 854 meter. Om
de bratteste nedfartene i landet, og et turløypenett som til sammen utgjør
nærmere 700 kilometer.
– En viktig suksessfaktor har vært alpinanlegget. Hotellfasilitetene er
selvsagt viktige, men folk kommer hit for å stå på ski eller gå langrenn. Da
må vi kunne måle oss mot de beste, mener Johnsen.
Kvitfjell har bakker for enhver smak, men retter seg særlig mot
skarpkjøreren. Olympiabakken er enhver carvingkjørers drøm, og starter du
fra toppen er den på nesten 3,5 kilometer. Du skal ha sterke bein for å stå
distansen uten stopp.
Særlig merker jeg det i den bitende kulden, på vei ned det bratte henget over
GudbrandsGard. Skiene hogger seg fast i kunstsnøen, og jeg klarer så vidt å
gjenvinne balansen i den siste svingen før jeg styrter nedover fjellsiden.
Adrenalinet farer gjennom kroppen, og pulsen dunker som en liten hammer mot
øret. Jeg mister kontrollen et øyeblikk, og skogen nedenfor kommer
faretruende raskt mot meg.
Så åpner traseen seg og GudbrandsGard ligger der som en himling med rimet
veggpanel og varmt lys i vinduene. Det er en tid for alt, og akkurat nå
frister en varm toddy mer enn det siste strekket ned Olympiabakken.