Ikke helt Afrika

Du reiser ikke til Cape Town for å oppleve det «virkelige» Afrika, men en helt unik miks av mennesker, miljøer og kulturer.

Det feier en vind gjennom gatene i Langa township, som får sanden til å virlve opp og feste seg i øyekroken. Solen står høyt på himmelen, den er ubarmhjertig het og presser meg inn i skyggene.
– Det er mye håp i Langa, betror en av karene som henger utenfor en shebeen (illegal bar) meg idet jeg søker ly for solen under takskjegget.
Han bekrefter – noe betinget – inntrykket av en slum som slett ikke ser ut som det, men virker velorganisert og ganske ren.
I enden av gaten mot nordøst skimter jeg dog falleferdige skur, som knapt holder seg på beina, barbeinte barn i firsprang over glohet asfalt, og i enden av synsranden svart røyk som stiger urolig opp mot himmelen, som om området står i flammer.
– Det er bare et påtent bildekk, forsikrer Joe meg, og byr på en øl.
For ham har dagen akkurat startet – og solen er på vei ned.

Last ned gratis guide til CAPE TOWN

Håp i slummen
Langa er et resultat av Sør-Afrikas brutale, hvite styre etter Andre verdenskrig, da apartheidpolitikken ble vedtatt, og store folkegrupper ble omplassert. Ingen andre steder i det enorme landet var det flere ulike sosiale lag og etniske grupper samlet enn nettopp i Kapp-provinsen. Det var her de første europeerne slo seg ned, og sterkt bidro til det etniske mangfoldet. For ikke bare blandet hollendere og senere engelskmenn seg med de opprinnelige innbyggerne. De importerte også slaver og arbeidere fra andre land, blant annet Indonesia og India, og slik bidro til en enda større etnisk miks. Ordet farget har derfor en helt spesiell betydning og klang i Cape Town – som betegnelsen på blandingsfolket som oppsto i møtet mellom svarte, hvite og asiater, og som i dag utgjør den største folkegruppen.
Selv om kolonistene til tider var brutale, ble brutaliteten ikke satt i system før med apartheidlovene i 1948. Med dem klassifiserte myndighetene alle områder i landet og byene etter rase. De tidligere flerkulturelle drabantbyområdene i Cape Town ble enten renset for ulovlige innbyggere eller fjernet og omplassert til townships i det enorme området Cape Flats.
Et av disse var Langa helt nord i Cape Flats, der det i dag bor titusenvis av mennesker.
– Et tøft område å vokse opp i, bekrefter Mike, aktivitetsleder ved bydelens kultur- og sosialsenter, men han sporer håp.
Nye generasjoner vokser til, i kjølvannet av Mandelas ikkevoldslinje, nesten 20 år etter kollapsen av apartheid. De vil ikke fordrive dagene uten mål og mening inne i townshipet, men stake ut en ny kurs, uavhengig av bydelens begrensninger.
Et ungt ensemble som utfører den kjente støvledansen på en scene i bakgården av senteret bærer bud om en ny vind i slummen.

Få med deg FEM OPPLEVELSER RUNDT CAPE TOWN

Hjemme i Long Street
Dagen etter stopper et par karer meg og ber meg ta et bilde av dem. De er tydelige ruset på et eller annet, men er verken aggressive eller ubehagelige.
– Take a picture, man, tøffer de seg, og inntar gangsta rap-posituren med armene i kors og fingre som illuderer pistoler.
Noen meter bortenfor står noen smårollinger storøyde og overvåker opptrinnet. Et lite gateteater mest for dem, for gutta spør ikke om å få se bildene, bare klapper meg vennskapelig på skuldra og bommer røyk.
Så forsvinner de inn i den fargerike labyrinten som går under navnet Boo-Kapp, et nabolag som huser et mangfold av etniske grupper i den vestlige skråningen ned mot sentrum av Cape Town. Under apartheidregimet var området hovedsakelig bebodd av innvandrere fra Sørøst-Asia, primært muslimer, men også andre religiøse grupper var velkomne.
De iøynefalne bygningene skjærer meg i øynene med sine karakterstiske, skarpe farger der jeg vandrer nedover mot sentrum og inn gaten som i enda større grad tar opp i seg byens mangfold. Long Street er litt Det franske kvarter i New Orleans, litt Brick Road i London – og litt Grünerløkka i Oslo. Mest iøynefallende fra Wale Street og sørover er de mange og fargerike vannhullene, fra irske puber til mer kosmopolitiske kaffebarer. Men her finner du mye annet også: Interessante antikvitetsbutikker, bokantikvariater, kunsthandlere og cocktail-lounger. Og blant femstjerners boutique-hoteller er her også et og annet backpacker-hostell.
Mange kommer derfor ikke lenger. Vibbene i lufta er gode, stemningen avslappet, og menneskene imøtekommende. En øl på en av kneipene koster knapt tieren for halvliteren, og du trenger ikke bruke mer enn det dobbelte på et måltid mat.
Du føler deg virkelig hjemme i Long Street.

Artikkelen fortsetter under bildekarusellen

Alle foto: Bjørn Moholdt

Mulighetenes land
Victoria & Albert Waterfront er bare en liten spasertur unna, men fortoner seg som en liten klassereise. Det digre shopping- og restaurantkomplekset i havna øst for Green Point minner mye om lignende byutviklingsprosjekter , der man har gjenoppbygget en nedslitt del av havna til et omfattende opplevelses- og kjøpesenterkompleks med alt det det innebærer av glass og betong, kule restauranter og merkevarebutikker.
Det er til dels trivelig, men er shoppinggenet mangelfullt utviklet er ikke dette stedet for deg, med et par unntak. Jeg sveiper innom et stort lager i utkanten av Waterfront, der det selges ekte afrikansk kunst, og forhandler meg frem til et godt kjøp av en djembe – en afrikansk tromme du betaler det seksdoble for i Norge.
Waterfront står i sterk kontrast til Long Street, og er nærmest som en utopi å regne for flertallet av innbyggerne i Langa. De har knapt råd til bussturen inn til byen om de skulle ta seg en dag fri. De som kommer hit derfra finner du kanskje bak bardisken, eller som vaskehjelp på det imponerende hotellet Cape Grace i Foreshore på østsiden av Waterfront.
De er over alt, og gradvis vil de forhåpentligvis også klatre oppover rangstigen og innta sin rettmessige plass i Regnbuenasjonen.
– Ting tar tid, som Mike i Langa forklarte, – og vi må være tålmodige. Har vi blikket rettet mot fremtiden og mulighetene som venter der er Sør-Afrika virkelig det forjettede land.

ABONNER PÅ REISER & FERIE