Kan det så kåres en vinner av Toscana eller Provence? Er det i det hele tatt mulig? Foto: Arild Molstad

Toscana vs. Provence

Tekst: Arild Molstad Publisert 04.06.10 12:01

Italias Toscana og Frankrikes Provence byr på det ypperste av mat, kultur, klima og natur. Men hvilken av de to regionene er best?

Følg oss på FACEBOOK!

Rivaler er de neppe. Til det er begge steder altfor tilbakelent i sin holdning til «Det god liv». Hadde jeg spurt en vinbonde fra toskanske Chianti eller en lavendeldyrker fra provençalske Valensole, tror jeg begge ville gitt meg sin private versjon av at «det beste er det godes største fiende» – og skjenket litt mer i glasset for å få meg på bedre tanker enn å sammenligne det usammenlignbare.
Likevel – og for moro skyld – hva har de å komme med, disse perlene på Europa-kartet som tiltrekker seg et femtitalls millioner besøkende i løpet av et år, uten at noen av dem lider under et frynsete rykte av den grunn. Kanskje finner vi en vinner?

Les om ITALIAS GRØNNE HJERTE

Naturen

«Vær oppmerksom – la Dem ikke blende av landskapet!» Et slikt skilt burde stått langs Toscanas veier. Og gjerne ett til, myntet på oss syklende turister: «Vinsmaking reduserer konsentrasjonsevnen. Sov litt i veikanten.» Det toskanske landskapet er som gudesendt for både syklister, fotografer, hobbymalere og vinelskere. Skjønnheten ligger fremfor alt i balansen mellom åsrygger og dalsøkk, bølgende åkre og landsbyer, vinranker og sypresslunder. Dette er et menneskeskapt landskap – ikke en eneste poppel, palme eller lønnetre synes å være plassert uten omtanke i en topografi der naturens horisontale linjer harmonerer med menneskets vertikale inngrep.
Mest slående er Val d’Orcia-dalføret nær Siena – renessanseidealet på det perfekte pastoralelandskap, der kirker, borger, høydedrag, daler og vingårder danner rekvisitter. En dag sto jeg og beundret en mørkegrønn eng med illrøde valmuer.
– Bello, no, spør en forbipasserrende bonde, som ser meg måpe over åpenbaringen.
Hva så med Provence? Her er naturen langt villere enn i Toscana, brattere, mer ulendt, med viltvoksende nåleskoger og elvefar som har funnet sin egen kurs mot Middelhavet. Deler av kystlandskapet preges også av alpetopper noen få kilometer fra strender og bukter.
Kontrastene er stø

Last ned gratis destinasjonsguide til PROVENCE

Mat og drikke

Vårherre har strødd sine gaver sjenerøst over Provence-naturen, og Michelin-guiden har gjort likeså med sine stjerner: Under steinportaler, i blindgater og på bortgjemte torg finner du noen av verdens aller beste spisesteder – dersom reisebudsjettet tillater en visitt.
Du trenger selvsagt ikke være rik for å spise og drikke godt her.
– Innta måltidene vekk fra kysten. Da får du mer valuta for pengene, anbefaler mesterkokk Bent Stiansen, som har sitt annet hjem i Lorgues, i gåavstand til områdets fineste frukt- og grønnsaksmarkeder.
Hans kone Annette, av dansk avstamning, istemmer at det er deilig å være sulten skandinav i Provence, der timian, rosmarin, basilikum og estragon krydrer råvarene, og prisen på den lokale vinen fra Luberon eller Ventoux ikke skremmer noen.
Selv har jeg en forkjærlighet for Aix-en-Provence, der hvert torg er som en kulinarisk gavepakke, og en hvitvin fra Cassis, en rød Côtes du Rhône eller en rosé fra Bandol smører ganen. Dessuten, regionen har 365 ostesorter å velge mellom!
Men kan dette måle seg med Toscanas kjøkken? For eksempel med Pienzas vidunderlige pecorino, trattoriaene som venter på rekke og rad i Lucca, eller trollmennene på små pizzeriaer og enotecaer langs de smale landeveiene sør for Siena?
Bak beskjedne fasader behøver kokkene egentlig ikke gjøre mer enn å la de lokale råvarene – villsvin, sopp, hare, trøffel, pasta og prosciutto – få sjansen til å utfolde seg mot smaksløkene. Og hvem eier viljestyrke til å si nei til en himmelsk tiramisu til dessert, en sviende grappa eller en fløyelsmyk amaretto til kaffen før man setter kursen mot to av Toscanas mest berømte vinlandsbyer, Montepulciano og Montalcino?
Høyt henger de, men superbe er de, kan man si om druene som dyrkes her. Montalcinos Brunello rager høyt på vinens adelskalender, mens Montepulciano-dyrkerne sverger til sin Vino Nobile, med den karakteristiske smaken fra tilsetningen av den lokale mamolo-druen. Begge byer er umulig å ignorere i landskapet. Bymurene ligger som annonser for det kulinariske nirvana, selvsagt foreviget av utallige renessansemalere.
Glem heller ikke å besøke Greve di Chianti. Landsbyen frister ikke bare til vinsmaking og Brolio-innkjøp, men også med agriturismo på elegante vingårder – et utmerket og ofte rimelig alternativ til hotell. Det var for øvrig Greves borgermester som lanserte Slow City-bevegelsen, kunsten å verne om sin egen livsstil.

Finn den beste kaffen i ROMA

Byer

I Sør-Frankrike kneiser klippelandsbyenes murer over en maskulin, viltvoksende natur fylt av barnålskoger, kløfter og strie stryk. Kontrasten, spesielt i Haute-Provence, til Toscanas mer feminine, velpleide vinmarker og manikyrerte sypresslunder som omkranser landsbyene, er slående.
Innenfor bymurene er forskjellene mindre: Stilfulle kirkebygninger kaster velkomne skygger over intime piazzi og places – torg der livet utspiller seg på en måte ukjent for oss nordboere. Her er høylytte familiekrangler for åpen scene, gryende romanser under skjermede bueganger, endeløse påfyll av pastis eller prosecco for å holde heten unna under et slag boccia eller boules, landsbyoriginalens lengselsfylte blikk mot landsbyskjønnhetens svaiende gange, den pastellblå skumrinngstimen som på disse kanter signaliserer at nå bør konene inn i kjøkkenet slik at mennene kan møtes i stambaren for å debattere det Evige, Store Spørsmål: Hvordan står det egentlig til med formkurven til det lokale fotballaget?
Én vesentlig forskjell har jeg likevel merket meg: Underholdningsverdien på livet utendørs er høyere i Toscana enn i Provence. Det finnes noe Fellini-aktig over folkelivet i de italienske landsbyene. Og selv om volumet fra en toskansk diskusjon stiger til himmels, ender den som regel med omfavnelser. Sørfranskmannen er mer avmålt, og høflig til fingerspissene, men kan hende litt misunnelig på toskanernes evne til å la humla suse, og la være å bekymre seg over verdensproblemenes lavtrykk og livets kompleksiteter.
«En franskmann er en italiener i et anfall av dårlig humør», hevder onde tunger.
Uansett venter små underverk av byer både i både Provence og Toscana.
San Gimigiano har lenge stått på turistkartet, mens etruskerbyen Volterra har klart å holde seg litt unna turistenes allfarvei. Lucca er for lengst «oppdaget», men fremdeles holder de kraftige bymurene biltrafikken ute og småbysjarmen inne.
Sett av tid til Sienas kulturelle mangfold, og minst en langweekend i Firenze. Let deg frem på kartet til klippebyen Colle di Val d’Elsa, formet som baugen på et skip. Rådhuset opptar plassen til fengslet der Bocaccio (han med «Dekameronen») engang nedtegnet sine pikante observasjoner fra landeveilivet.
I Procence bør du dra til selveste, Fontaine-de-Vaucluse. Nærmeste nabo er antikvitetsparadiset L’Isle-sur-la-Sorgue – et slags provençalsk minimotstykke til Venezia hvis kanaler og fontener frister med klart, rislende vann fra Luberon-fjellene i nærheten.
Gå heller ikke glipp av pittoreske landsbyer som Gordes, Roussillon, Bonnieux og Cavaillon, spredt som pastellklatter i landskapet, og med en overflod av fortausrestauranter og kafeer der morgenmarkedets råvarer bugner på bordene.
Lenger sør venter Arles, der du kan sitter ved elven Rhône og drikke vin av samme navn, mens du fornemmer saltlukten fra Middelhavets nærhet, og Camargue-våtmarkene, hvor ville, hvite hester og rosa flamingoer har funnet sitt hjem.

Utforsk PARIS som gnier eller pamp

Kunst og kultur

Både i Toscana og Provence kan du navigere etter Unescos Verdensarvliste. Her er det flere beskyttede steder per kvadratkilometer enn noe annet sted jeg kjenner til. Franskmennenes håndfull – Arles, Aix, Avignon, Orange og romertidbroen Pont du Gard – overgås faktisk i antall av Toscanas Firenze, Pisa, San Gimignano, Siena, Pienza og Val d’Orcia-dalens unike kulturlandskap.
Begge regioner har en lang, viltvoksende, konfliktfylt og fargerik kulturhistorie å hente frem, der blant annet gallere, fønikere, etruskere, romere og maurere har satt sitt preg på byggeskikk, byplanlegging (de fleste landsbyer er plassert på høydedrag for både å skremme og imponere fiender utenfra), kirker, borger og slott.
Til tross for at italienske katedraler er blitt robbet for sine kunstkatter i århundrer, vil som regel en visitt til en hvilken som helst toskansk landsby, fremkalle kulturelle hakeslepp. En beskjeden kirkedør skjuler oftere enn ikke en kunsthistorisk forundringspakke. Og om ikke stedet kan by på et kunstverk av verken Giotto, Donatello, da Vinci, Botticelli eller Michelangelo, har det ganske sikkert både konserter og noen festivaler som frister.
Firenze er portalen til dette toskanske kunst- og kultureventyret, men pass på at du får med deg både Pienzas slående middelalderarkitektur, Sienas Piazza del Campo (et torg uten sin like i hele verden) og Pisas mirakelplass Campo dei Miracoli med sitt skjeve klokketårn, den praktfulle katedralen og baptisteriets fabelaktige interiør.
Har Provence noe å stille opp med mot alt dette, når så mye av det vakre man finner her ble inspirert av romerne? Gjør vi et lite hopp frem i tiden, kan de i hvert fall paradere A-laget i bildende kunst:
Van Gogh befant seg i Arles og Les Beaux, Matisse og Chagall i Nice, Cézanne i Aix, Leger i Biot Cocteau i Menton og Picasso i både Antibes og Vallauris.
Og hopper vi enda lenger frem, er teaterfestivalen i Avignon, musikkfestivalen i Aix, filmfestivalen i Cannes og jazzfestivalen i Juan-les-Pins verdensbegivenheter. For ikke å snakke om alle kammermusikkfestivalene i regionens gamle kirker på senhøsten.
Franskmennene har også tatt godt vare på sine klostre og abbedier, og de fineste er Thoronet- og Sénanque-klostrene oppe i åskammene.
Gå for all del heller ikke glipp av muligheten til en guidet tur i Cézannes fotspor i Aix-en-Provence, der du blant annet kan besøke hans atelier – urørt siden kunstnerens død – hvor han foreviget Mont St. Victoire, fjellet han aldri ble ferdig med.
Få også med deg St. Rémy, dette sjarmtrollet av en landsby, hvor en desperat, utfattig maler lot seg innkvartere i 1888 på byens galehus. Her kan du følge «Van Gogh stien», og etter noen skritt vil malerens motiver tvinge seg frem på netthinnen, med gyldne solsikkeåkre, rødmende valmuesletter, og sprikende oliventrær mot de grålilla Alpilles-fjellene.

En vinner?

Kan det så kåres en vinner? Er det i det hele tatt mulig?
Selv lener jeg i retning av Toscanas byer og regionens ofte enkle, men fabelaktige kjøkken, samt vinen. Men min stemme går også til Provences natur, og dens enestående kunst og kulturtilbud.
Uavgjort, spør du meg, men gjør gjerne din egen vurdering!