Du føler deg ganske liten når du glir gjennom de store sluseportene i Vrangfoss sluser.
Foto: Kjersti Veel Krauss
I kano gjennom slusene
Å ta seg gjennom et av Norges store underverker for egne årer, er magisk.
En mink piler lynraskt ned langs elvebredden med en ertelysten linerle på slep. Idet vi kommer nærmere, gjemmer den seg bak noen steiner, men stikker snart det lille hodet forsiktig fram over kanten. Nysgjerrig følger den kanoen med øynene nedover kanalen til vi runder et nes, og nærmer oss den første slusa på ferden.
Opplev våre FINESTE SYKKELTURER
Det åttende underverk
Telemarkskanalen sto ferdig i 1892. Den ble betegnet som den mest
spektakulære vannveien i Europa og fikk kjælenavnet «det åttende underverk».
500 mann jobbet dag og natt i fem år for å sprenge seg vei gjennom fjellet,
og til slutt sto 18 slusekamre fordelt på åtte sluseanlegg klare. Det gjorde
det mulig å frakte varer og mennesker 105 kilometer inn og 72 meter opp fra
Skien til Dalen langt inn i fjellheimen, mens tømmer kunne fløtes trygt
andre veien.
I dag er det mest turister som tar turen opp og ned gjennom slusene, men for
bare et par år siden ble det fremdeles fløtet tømmer her og slusingen
foregår manuelt som for hundre år siden. Telemarkskanalen er et levende
museum.
Vi bestemte oss for å utfordre den store kanalen i en liten kano og startet
vår ferd i Lunde, et lite tettsted i Nome kommune.
Eventyret starter
«Henrik Ibsen», en av de tre kanalbåtene, sørger for en behagelig start på
reisen. Kanoen blir lagt på taket og mens vi forbereder oss mentalt på
utfordringene, har vi perfekt utsikt over landskapet vi senere skal padle
forbi.
I Kvitseid setter vi kano og kajakk på vannet. Ti minutter senere er
motorduren fra «Henrik Ibsen» forsvunnet og tettstedet ligger bak oss. Nå
skvulper bølgene mot kanosiden og vinden suser mellom fjell og furu.
Plutselig er det bare oss og vannveien ned til Ulefoss.
I kano eller kajakk er man tvunget til å ta det rolig. Ingenting haster
lenger og det er bare din egen muskelkraft som bestemmer hvor langt du
kommer hver dag.
Det blir kveld, og vi er nede i elvestrekningen som binder Kviteseidvatnet
sammen med Flåvatn. Vinden har stilnet og kanoen speiler seg i blankt og
solglitrende vann. Høyt over oss skriker en stor rovfugl mens den kretser
for å finne kveldsmat. Det rumler lett i magen og musklene begynner å trenge
en pause fra padlingen.
En liten holme stikker innbydende ut i vannet. Noen trær sørger for skygge,
et flatt og mykt område passer til teltplass og selv om det er litt steinete
langs elvebredden, er det lett å få opp kanoen uten å ripe opp bunnen. På
andre siden av elvemunningen ligger et par gårder og en bever svømmer rundt
på evig leting etter den perfekte tømmerstokken. Vi sovner med lyden av
vinden som suser i tretoppene mens musklene endelig får litt hvile.
Les også om Norges ØLRUTE
Telemarks indrefilet
Morgenen etter er musklene igjen klare til dyst, og vi glir rolig ned
elveleier og langs små vann. Vi er kommet ned i det virkelige billedskjønne
området og vil ha tid til å nyte.
Turen fra Kvitseid til Ulefoss er både den fineste og helt klart den mest
vennlige for oss vanlig dødelige kanopadlere. Det er her du finner selve
indrefileten av Telemark, og med denne ruten slipper man unna de tyngste
strekkene over Bandakvannet og Nordsjø. I stedet får man kose seg med rolige
kanaler, smale elver og sivilisert idyllisk gårdsnatur.
Vi er på vei ned mot vår første sluse. De smale elveleiene fører oss
ubekymret av sted, og forbi ovennevnte nysgjerrigper av en mink.
Ved Hogga sluser stopper vi og bestemmer oss for å bære kanoen rundt den
lille enkammerslusen. Det er ikke så utfordrende som vi først trodde, selv
om det blir et par turer fram og tilbake – og et par pustepauser – med kano,
bagasje og kajakk.
Nærkontakt
Etter Hogga begynner slusingen for alvor. På rekke og rad kommer de gamle
underverkene og det er umulig å ikke bli imponert over genialiteten og
dimensjonen av disse gamle, vakre byggverkene. Når jeg tenker på at alt er
bygget med rå muskelkraft føler jeg meg enda mindre der jeg sitter og venter
på å bli sluset ned det mektigste av de åtte sluseanleggene: Vrangfoss.
Med sine fem sluser og en løftehøyde på 23 meter er Vrangfoss kanalens
største. Før kanaliseringen bød den 25 meter høye fossen på nesten uløselige
problemer for tømmerfløterne i området, og er disse utfordringene som har
gitt fossen dens navn.
Vi er flere kanoer og små båter som skal ned Vrangfoss sluser. Helt fremst i
slusekammeret står vår kano og kajakk, pluss tre andre kanoer, tett i tett.
Vi holder oss fast i hverandre og danner en diger, stødig flåte. Bak oss
følger småbåter på rekke og rad. Så åpnes sluseportene og vi kjenner et lite
sug i magen. Det er som å sitte i et gedigent badekar hvor proppen nettopp
er tatt ut. Våte vegger kommer til syne på hver sin side og vi dumper dovent
borti hverandres kanoer. Vi «lander» mykt og portene til neste kammer åpner
seg. Menneskene som ser på rager mange meter over oss når vi padler gjennom
slusedørene og gjør oss klare til neste nedtur.
På tredje dagen runder vi siste sving i elveleiet. Ulefoss sluser og turens
avslutningsdestinasjon kommer til syne foran oss.
Og mens vi løfter den leide kanoen opp på hentebilen, minnes vi de
avsluttende verselinjene i diktet Odd Børretzen har skrevet til
Telemarkskanalen:
Den er der.
Et langt vått spor etter en utdødd dyreart.
Telemarkskanalen er et av minnene
vi har om en tid da man hadde sans for
båter, vann, stillhet og langsomhet i landet.
Måtte hun bli her til evig tid.
